Livet er godt nok nå.

 

I don't like my face anymore. I look like a hamster

Jeg liker ikke ansiktet mitt lenger. Det er ikke mitt.

Du ser jo ut som en hamster, sier nevøen min.

Det er fordi jeg går på høydoser med kortison. Kjempedoser med immundempende medisin. Det går ikke så bra med den nye nyra. Jeg må gjennom en ny operasjon.

Du må ikke tro jeg går rundt og er trist. Vi surrer oss ikke ned i kompliserte tanker, det har vi aldri gjort.

Det går greit med meg. Greit nok.”

Her kidneys failed. Photo: copyright Anne Nyheim

”Først trodde jeg det var husmortrøtthet.

Den første doktoren tok ingen blodprøver. Jeg fikk beskjed om å komme meg tilbake på jobb, at det hjalp på det meste.

Da jeg omsider ble innlagt på sykehus, ble jeg liggende i 6-7 uker. Så måtte jeg gå på langsomtvirkende penicillin i halvannet år, for å få infeksjonene ut av kroppen, før jeg kunne komme på venteliste til nyretransplantasjon.

Jeg var heldig, slapp å vente mer enn et halvt år, og i sommer bodde jeg på sykehuset fra juni til august. Jeg har hatt flere operasjoner, den siste varte 9 timer. Før det fikk jeg heldigvis lov til å få dialysebehandling på det lokale sykehuset her hjemme tre ganger i uka. Hver behandling varte fire timer.

En av de andre pasientene bor langt unna, han er over 80 år, og bruker hele dagen på å reise, flere ganger i uka. Jeg synes så synd på ham. ”

 

 

Illness. Kidney failure. My wife smelt so bad I could not lie next to her. Photo: copyright Anne Nyheim

Hun lukta så vondt. En fæl stank. Åssen forteller du kvinnen i ditt liv, som du har delt seng med hele livet at nå, nå stinker du så gæli at jeg orker snart ikke ligge ved siden av deg lenger? Du gjør ikke det. 

Og så var det stønninga, sånne djupe sukk og stønn som kom ut av henne hele tida. Det irriterte meg noe så gæli. Hun var helt utmatta også, orka ingenting. Så kom vi oss til legen til slutt, en ung turnuskandidat, som mente at det meste kunne løses ved at man kom seg tilbake på jobb igjen. Ei stund etter det bar jeg henne over skuldrene fra badet og opp trappa. Da vi omsider fikk henne på sykehus, hadde nyrene kollapsa. Var ikke noe rart hun lukta. Du kan tru jeg fikk dårlig samvittighet. ”

Life is good enough now. Photo: copyright Anne Nyheim

Life is good enough now. Photo: copyright Anne Nyheim

”Nå sitter vi her med kaffekoppen hver morra og kikker på de fine vinklene i kjøkkenet. Lurer på hva de tenkte de som bygde sånne kroker i et hus?

Vi tenker og filosoferer litt, og jeg tror han får mange av idéene sine når vi sitter akkurat her. Vi har det godt sammen.

Det har vært veldig varierende inntekt opp gjennom årene. Da vi slutta med butikk, og jeg fikk jobb på en café, fikk vi stabil inntekt for første gang. Samme beløpet inn hver måned!

Vi har aldri levd noe fett, eller brukt noe særlig penger på oss sjøl. Men etter å ha levd sammen i 34 år, bestemte jeg meg for at jeg ville ha et ordentlig kjøkken. Vi er ikke flinke til å be om dugnadshjelp. Så det tar tid å pusse opp. Vi hadde aldri blitt ferdig med kjøkkenet uten hjelp.

Han er kunstner til fingerspissene, har null praktisk sans, ganske hjelpeløs, egentlig.Jeg tror ikke det er nok interesse for at noe annet fester seg. Bare musikken.

Vi tjente ikke penger på butikken, men han brukte den som ei scene, og hadde det veldig artig. Og så var det musikken ved siden av.

Nå sitter vi her og koser oss, kikker på kjøkkenet og de fine vinklene. Jeg har det godt. Og det er nok. Godt nok. ”

Tekst og foto:© Anne Nyheim